|
A) UTGANGSPUNKTET B) FORLØPET MATCH FOR MATCH OG RUNDE FOR RUNDE C) OPPSUMMERING LAG FOR LAG (MED TERNINGKAST!) |
1) GM Rune DJURHUUS 2464 2) IM Frode ELSNESS 2414 3) Atle GRØNN 2323 4) Gustav GUDBRANDSEN 2210 5) Øystein HOLE 2187 6) Georg SMIDT BØRRESEN 2178 7) Trond THORSTENSEN 2159 8) WFM Ellen HAGESÆTHER 2105 Lagkaptein: Rune DjurhuusKOMMENTAR: At Akademisk som ventet stilte med førstesekseren ble bekreftet da Elsness og Grønn i tilsynelatende strålende gullhumør stilte seg opp som to av de første i busskøen på Oslo S. Større problemer hadde Akademisk der med å bli fulltallige: Djurhuus dukket først opp da man var i ferd med å organisere en folkeavstemning på bussen om det var moralsk riktig å vente lenger - og da manglet Akademisk i stedet Børresen, som hadde gått for å lete etter Djurhuus. Thorstensen var i vanlig lattermildt humør som ventet syvendemann etter sin gode Østlandsserie. På reserveplass hadde man kanskje ventet Halvard Hagesæther eller Carl Johan Ribbegren, men Ellen gjorde det bedre enn begge i serien og senest bra i EM. Litt mer overraskende viste "søkerne" seg ved ankomst i Langesund å bli ratingfavoritt, siden OSS stilte uten Gausel og Bergens uten Budraitis.
1) IM Roy H FYLLINGEN 2361 2) IM Ivar BERN 2318 3) FM Stig GABRIELSEN 2308 4) IM Eirik T GULLAKSEN 2269 5) Daniel HERSVIK 2214 6) Kjell Arne MORK 2283 7) Stein Arild AARLAND 2233 8) Trond GABRIELSEN 2177 Lagkaptein: Eirik T. GullaksenKOMMENTAR: Bergen kunne blitt toppratet ved å inkludere Audrius Budraitis, men prioriterte ikke uventet de gamle støttespillerne - litaueren er ingen åpenbar forsterkning og fortsatt ikke husvarm i Hollendergaten. For øvrig kom Bergens for første gang på tre år roende med full sekser: Når man bare lette godt nok satt Kjell Arne Mork i år diskret klemt inne i et hjørne på bussen fra Gardermoen. Nederst var Harald Bonaventura Borchgrevink som ventet opptatt med eksamen, slik at det igjen ble plass til den forvokste lykkemaskoten Trond Gabrielsen. Det satt imidlertid bare seks bergensere i bussen fra Oslo: Både Stig Gabrielsen og Hersvik var forsinket på grunn av eksamen, og dermed stilte tittelforsvarerne svekket til start i gruppespillet.
1) IM Leif Erlend JOHANNESSEN 2382 2) FM Sverre HEIM 2315 3) Kristian D TRYGSTAD 2331 4) IM Svein JOHANNESSEN 2238 5) FM Ole Christian MOEN 2221 6) FM Erling KRISTIANSEN 2189 7) Andreas G R MOEN 2068 8) Viggo GUDDAL 2019 Lagkaptein: Sverre JohnsenKOMMENTAR: Lagkaptein Sverre Johnsen holdt hardt på sin hemmelighetsfulle veske hele bussturen, men i resepsjonen på hotellet smalt omsider bomben: Gausel var ingen av de ni "Jon Smith"-ene registrert på rombestillingene! Få dager før EM i Makedonia foretrakk Norges håp forståelig nok roligere oppladning med familien og en militær repetisjonsøvelse (det siste høres ut som en svært fornuftig forberedelse før Makedonia per nå). Fare for videre svekkelse forela helt klart, siden Moen junior skulle ankomme en dag forsinket per nyinnkjøpt bil. For øvrig var OSS-laget omtrent som ventet, med det unntak at få hadde ventet den gamle Norgesmester Erling Kristiansen inn på denne ungdommelige manesjen igjen.
1) IM Bjarke KRISTENSEN 2359 2) IM Berge ØSTENSTAD 2405 3) FM Roar ELSETH 2287 4) FM Nils Ragnar GROTNES 2238 5) FM Jøran JANSSON 2124 6) FM Bruce DIESEN 2152 7) Carl Fredrik EKEBERG 2067 8) Kjetil STRAND 1938 Lagkaptein: Kjetil StrandKOMMENTAR: Også denne oppstillingen var omtrent som ventet, selv om det på forhånd festet lettere usikkerhet ved både Østenstad, Elseth og Diesen. Zwaig lot seg som ventet ikke lokke til bassenget, og dermed ble Asker en relativt klar fjerdeseedet. Rekkefølgen var i hovedsak som ventet, men det vakte litt oppsikt at den firedobbelte Norgesmester Berge Østenstad med henvisning til manglende matchtrening fortsatt foretrakk den noe svalere luften på andrebord. Grotnes stilte fortsatt i særklasse for finalens største skjegg, og klarte som en lovende start å forsinke bussen med konkurrentene noen minutter ved først å vente lenge ved avgangsstedet på Oslo S, og så dra i forveien for å vente på oss ved ankomst.
1) Knut Harald STORLAND 2285 2) Per Ove EGELI 2267 3) FM Thor Geir HARESTAD 2182 4) Arild LAUVSNES 2186 5) Hans Krogh HARESTAD 2114 6) Helge GUNDERSEN 2088 7) James STEEDMAN 2039 8) Oddmund Sande 1767 Lagkaptein: Thor Geir HarestadKOMMENTAR: Ryktene ville ha det til at Randaberg i år stilte uten både IM Erik og FM Petter Fossan, samt Svein Michelsen. De kom i tillegg uten Einar Brekken, Jack-Eigil Paulsen og Jan Vidar Vestly, og kunne kort sagt stilt et lag til omtrent på styrke med dette. I tillegg kom Gundersen sent, mens Harestad jr skulle dra tidlig. Med de to på oppstillingen holdt det allikevel akkurat til å bli seedet foran Porsgrunn, men få trodde at et så svekket Randaberg kunne kjempe om medalje - jevnheten til tross.
1) Kjetil A LIE 2333 2) Magne SAGAFOS 2204 3) Hans Olav LAHLUM 2206 4) Geir Sune TALLAKSEN 2107 5) Espen LIE 2099 6) Joachim BERG-JENSEN 2123 7) Bertil SVENDSEN 2052 8) Gunnar LIE 1654 Lagkaptein: Hans Olav LahlumKOMMENTAR: At Porsgrunn ville stille med sine syv spillere over 2050, var svært ventet siden vi bare har syv over 1800. Eksamensproblematikken kom i år heldigvis ikke nærmere enn at Geir Sune ble brakt opp "per blålys" fra Kristiansand og at både Joachim og Bertil gjerne ville ha litt lesetid underveis (noe jeg uansett hadde planlagt å gi dem). Hva rekkefølgen angår gikk det så uforskammet bra i Østlandsserien at vi ikke fikk oss til å endre noe. Geir Sune og særlig Espen hadde etter innsatsen der ellers krav på høyere bord hvis de ønsket det, men foretrakk altså en mer skyggefull tilværelse.
1) Pål RØYSET 2172 2) Trond ROMSDAL 2147 3) Frode BULL JÆGER 1995 4) Jan S BERGLUND 1942 5) Thomas ROBERTSEN 2034 6) Mikael Westlund (1995) 7) Frank REMMAN 1587 8) Parviz Elka 1329 Lagkaptein: Trond RomsdalKOMMENTAR: Denne lagoppstillingen fikk jeg tak i dagen i forveien på en særdeles utspekulert måte (jeg ringte lagkapteinen!). Tromsø manglet som ventet passive storspillere i Sven Wisløff Nilssen og Sverre Karlsen, men noe mer overraskende en trofast støttespiller i Jon Kristian Røyset og et kronisk usikkerhetsmoment i Gaute Salthe. Dermed var de siste bordene antatt svake kort, selv om det var usikkert for de fleste hva "innvandreravdelingen" med uratede Mikael Westlund og lavt ratede Elka sto for. At Bull Jæger satte seg på tredjebord var ingen stor overraskelse, siden han etter vinterens resultater igjen virker holde god mesterstyrke - derimot satte vi "Forsiktig - synkemine!" tegn ved Robertsen på femtebord.
1) Håkon BENTSEN 1822 2) Ola P MOGSTAD 1874 3) Tarjei Joten SVENSEN 1933 4) Gudmund FARSTAD 1763 5) Lars Magnus HVATTUM 1626 6) Thomas NYLAND 1546 7) Harald Isachsen 1537 8) Audun SELE 1389 Lagkaptein: Audun SeleKOMMENTAR: Moldelaget var omtrent like sterkt som ventet, i betydningen omtrent like svakt som ventet. Harald Isachsens come-back var dagens lille overraskelse i den delen av bussen, men han er på den andre siden et velkjent ansikt fra Moldesjakken siden mer enn 20 år tilbake. At unge Bentsen rykket opp på førstebord var den største overraskelsen blant flere små endringer i bordrekkefølgen, men laget er jevnt og visstnok måtte klubbformannen ta ansvar da alle andre var mer redd for å gå ut til de største ulvene. Ingen trodde at bordplasseringene her ville få større innflytelse på plasseringen.
Knut H STORLAND (2285) - GM Rune DJURHUUS (2464) 1/2 Per Ove EGELI (2267) - IM Frode ELSNESS (2414) 0 - 1 FM Thor Geir HARESTAD (2182) - Atle GRØNN (2323) 0 - 1 Arild LAUVSNES (2186) - Gustav GUDBRANDSEN (2210) 0 - 1 Hans Krogh HARESTAD (2114) - Øystein HOLE (2187) 0 - 1 Jim STEEDMAN (2039) - Georg S BØRRESEN (2178) 0 - 1OG HVORFOR DET? Hvorfor et toppet Akademisk vinner mot et svekket Randaberg trenger strengt tatt ingen dypere forklaring, men seieren ble etter hvert så stor at Akademisk etter 1.runde seilte opp som den største gullfavoritten. Dagens nesten-sensasjon kom på førstebord hvor Storland etablerte et sunt hvitpress fra åpningen, og lignet en vinner da han plukket med seg en bonde uten å miste initiativet i midtspillet. Med tryggest konge burde hvit trolig bare spilt videre på angrep, men en fiks avvikling til et løpersluttspill med merbonde fristet for mye mot turneringens eneste GM. Siden ville Djurhuus trolig (men bare trolig) klart å redde halvpoenget selv om Storland ikke hadde gitt det uten kamp. Dermed er Randabergs positive beholdning fra dagen nevnt; det nest beste som skjedde dem første spillekveld var at Helge Gundersen etter hvert dukket opp. Andrebordet gikk til Akademisk uten større dramatikk : Egeli kunnet riktig nok vunnet tilbake Benköbonden per taktisk triks, men fikk ingen kompensasjon da han overså det. En opplagt Elsness plukket med seg bonde nummer to like før tidskontrollen, og fullførte angrepet mot den luftige sorte kongen like etterpå. Brukbar kontroll hadde Akademisk også på de tre neste bordene, selv om 40 trekk ble passert uten at 3-0 var åpenbart. Gudbrandsen holdt trykket på kongefløyen hele midtspillet, til Lauvsnes ble så opptatt med å forsvare seg der at dronningfløyen hans plutselig ble forandret til et ras. Gudbrandsen plukket med seg to bønder, og ga tilbake den ene bare for å forsere et vunnet bondesluttspill. Hole hadde ingen problemer med åpningen, og plukket rolig med seg en bonde da Harestad jr forsøkte å angripe i midtspillet. Sluttspillet med tårn og springer mot tårn og løper var i beste fall veldig vanskelig for hvit, og etter å ha aktivisert tårnet avgjorde Holes majoritet på dronningfløyen raskt. Harestad sr ble derimot tilkjent en klar fordel etter åpningen også av opp til flere akademikere, men ifølge Grønn selv er det helt normalt at sort i denne svært lukkede Wyvill-stillingen ligger et par kilometer etter i utvikling. Hvits doble c-bønder skapte unektelig stadig større problemer ut over i partiet, og selv om hvit kanskje burde holdt sluttspillet var det utvilsomt vanskelig å holde hvits sprikende bønder sammen - i tårnsluttspillet banet sorts konge raskt veien for c-bondens inntog. Større turbulens fulgte da på sistebord, hvor Steedman rundt 20 trekk så ut til ha både merbonde og fordel. Børresen fikk senere stablet på bena et kongeangrep, men gjennombruddet var fortsatt ikke åpenbart før Steedman under tidspress satte sin lit til et motangrep som viste seg være en kamuflasjefarget tårnbukk. God uttelling til tross: Akademisks avansement ble tatt mer eller mindre for gitt etter dette, mens Randaberg desperat trengte lagseier mot Asker i andre runde etter denne hete mottakelsen.
IM Bjarke KRISTENSEN (2359) - Håkon BENTSEN (1822) 1 - 0 IM Berge ØSTENSTAD (2405) - Ola P MOGSTAD (1874) 1 - 0 FM Roar ELSETH (2287) - Gudmund FARSTAD (1763) 1 - 0 FM Nils Ragnar GROTNES (2238) - Lars M HVATTUM (1626) 1 - 0 FM Jøran JANSSON (2124) - Harald ISACHSEN (1537) 1 - 0 Carl Fredrik EKEBERG (2067) - Audun SELE (1389) 1/2OG HVORFOR DET? Her tilsa varedeklarasjonen derimot en reell motorsagmassakre: Asker stilte tilnærmet toppet med omtrent 200 poeng mer på sin lavest rangerte spiller enn Moldes høyeste rangerte hadde når en eksamenstrett Tarjei Svensen sto på sidelinjen. Selv om romsdalingene ga litt mer motstand enn ventet, ble det selvsagt bare et spørsmål om siffer. Lagkaptein Jøran Jansson slo an angrepstonen for Asker med et tematisk kvalitetsoffer på d5 etter 16 trekk, og sporet videre viste seg ikke helt tilfeldig å lede mer eller mindre forsert til dronningvinst fem trekk senere. Greit gikk det også på midtbordene: Grotnes kom upresset fra en teoriduell i Caro-Kann, og selv om hvit etter hvert fikk byttet av tre sett lette offiserene ga tårndobling i d-linjen sort avgjørende initiativ. Den siste lette offiseren bukket Grotnes av selv for å nå en elegant sluttstilling, hvor hvit med dronning, tårn og seks mot dronning, tårn og seks ikke var sjakk, men allikevel forsert matt i få. Hvorvidt Farstad ofret eller bukket bonde like etter åpningen er noe uklart, men utfallet ble utvilsomt ganske storslagent for Elseth. Med dominerende løperpar og fremskreden fribonde så vinsten klar nok ut etter 35 trekk, og selv om sort tilsynelatende fikk litt motspill mot den hvite kongen ga offisersofferet hans bare et par skyggetrusler. Større sinnsbevegelser ble også unngått på førstebord: Dagens Bjarke var anti-teoretikeren som ikke fikk all verden ut av en Trompovsky, men hvit utbygget raskt initiativet etter et tidlig dronningbytte. Senere ble sorts posisjonelle utfordringer stadig mer håndfaste, og like før tidskontrollen vaklet han utslitt inn i et beleilig utlagt mattnett. I reell tapsfare kom Asker bare på andrebord, hvor alltid uberegnelige Ola Mogstad (som vanlig) spilte seg opp i midtspillet etter (som vanlig) å ha fått lite ut av åpningen. Siste del av midtspillet angrep begge spillerne under gjensidig tidspress på kongefløyen, og Mogstad overså visstnok en vinstlignende fortsettelse under de taktiske komplikasjonene som fulgte. Siste del av tidsnøden var Østenstad igjen i førersetet, og i trekk 41 plukket han per magnetoffer opp ca en dronning. Overraskelsen på sistebordet har jeg med overlegg gjemt til slutt, for det uavgjorte resultatet var det mest spennende som skjedde der. Sele forsøkte trette ut Ekeberg med hans eget våpen, dvs med en svært posisjonell / solid / harmløs / feig hvit oppstilling - og klarte det. Ekeberg fikk utligning med en gang, men tross diverse offisersavbytter aldri noe mer. Sluttspillet med dronning, springer og syv mot dronning, løper og syv var utvilsomt svært remisaktig, men sort hadde for så vidt nok brikker igjen til å spille videre. Da klokken nærmet seg 22.00 og all tvil uansett var borte om matchutfallet valgte imidlertid en hostende Ekeberg å bedømme motstanderen etter hans spill og ikke hans rating, noe som selvsagt var et lite steg i riktig retning for Molde og et stort steg for en lagkaptein uten fast plass på laget. Asker styrket utvilsomt sine sjanser til avansement med dette resultatet, men siden Molde aldri har vært tilkjent noen slike sjanser var verdien av storseieren noe uklar.
1) AKADEMISK SK 1 0 0 2 5,5
ASKER SK 1 0 0 2 5,5
------------------------------------------
3) MOLDE SK 0 0 1 2 0,5
RANDABERG SK 0 0 1 2 0,5
Kjetil A LIE (2233) - IM Roy H FYLLINGEN (2361) 1 - 0 Magne SAGAFOS (2204) - IM Ivar BERN (2318) 1 - 0 Hans Olav LAHLUM (2206) - IM Eirik T GULLAKSEN (2269) 1/2 Geir Sune TALLAKSEN (2107) - Kjell Arne MORK (2283) 1 - 0 Espen LIE (2099) - Stein Arild AARLAND (2233) 1 - 0 Bertil SVENDSEN (2052) - Trond GABRIELSEN (2177) 0 - 1OG HVORFOR DET? Porsgrunns utklassing av tittelforsvarer Bergens var onsdagens store sensasjon i Langesund, men da det ble klart at Bergens stilte uten Stig Gabrielsen og Daniel Hersvik sank favorittstemplet fra 70-30 til 60-40. Porsgrunn hadde tre dager i forveien regnet seg frem til at Bergens var mest sannsynlige motstander i første runde, og forberedt seg deretter. Starten var da også lovende: Vi kom riktignok dårligst fra sortåpningene på andre og sjette bord, men for øvrig så det ganske lovende ut. Fjerdebord ble i følge Mork en spansk teoriduell hvor bare den ene spilleren kunne teorien - og for å hinte hvem det ikke var lå nevnte Mork på det tidspunkt vel en time etter på klokken i komplisert stilling. Gullaksen tok seg en lang tenkepause i trekk to, men gikk deretter inn for en skarp kongeinder han bare så vidt kom seg ut av før inngangen raste sammen. Utfallet ble allikevel vedvarende angrepssjanser for hvit, slik det også ble på førstebord. Ut over i tredje spilletime så Bergens ut til å være i ferd med å overta matchen, selv om Geir Sune spilte med kvalitet over uten dronninger og med Mork i tidsnød av type "NÅ må den da snart falle". Bertil fikk nemlig en trist start på finalen da han gjorde galt "alt som kan gjøres galt" mot Torre (at det var så mye, ante jeg ikke før dette partiet), og en opplagt storebror Trond fullførte med sitt mest selvsikre smil kongeangrepet på kun 20 trekk. Både første og tredje bord lå innhyllet i tåke, men Magnes problemer ble stadig mer åpenbare og Aarland hadde under mystiske omstendigheter fått en ekstra h-bonde Espen ikke åpenbart hadde kompensasjon for. Pendelen svingte imidlertid tilbake desto kraftigere i fjerde spilletime, da en tydelig utrenet Bergenslag utviklet tidsnød på fire av seks brett. Unntaket var kapteinsmøtet på tredjebord, hvor Eirik forsvarte seg så godt at undertegnede først overså den / de kritiske planene og dernest bukket en bonde. Eirik var heldigvis så opptatt med å finne forsvarstrekk at han ikke tenkte taktikk, hvoretter det hele rant ut med terrorbalanse og trekkgjentakelse. Geir Sune tillot litt mer motspill enn nødvendig etter å ha fått svak tidsnød selv, men med kvalitet over i sluttspillet sto han til vinst også før d-bonden kom sigende i slutten av tidsnøden. At Kjetil hadde de bedre praktiske sjansene ble stadig tydeligere, siden Fyllingen utviklet voldsom tidsnød med 15 trekk igjen på under et minutt i fortsatt svært komplisert stilling. Fyllingens mottrussler var visstnok avgjørende et trekk, men det hadde ikke Roy tid til å finne - og siden avgjorde Kjetils frie d-bonde raskt. Aarland fikk ikke like mye tidsnød, men fortsatt nok til å miste tråden. Sorts ekstra h-bonde forsvant like mystisk som den hadde kommet, og deretter utviklet Espen et stadig farligere kongeangrep. Mens vi lurte på om Espen var i ferd med å ordne en knepen lagseier brast en bue høyt på andrebord, hvor Bern frustrert over ikke å finne noen vinstplan i en klart fordelaktig stilling plutselig hadde syv trekk igjen med klaffen hengende aller lengst ute. Det hørtes selv med øreklokker i spillelokalet da den klaffen falt i trekk 37, men Magne hadde tross eget tidspress holdt hodet godt nok til at han da ville vinne bonde - og dermed stå best for første gang i partiet. Mens resten av laget så lettere sjokkskadet på hverandre og på stillingen 3½-1½, plukket Espen like etter tidskontrollen opp en ren offiser. Aarland spilte småfrekt videre med en springer for lite i springersluttspillet og holdt det med noen (10-12) doser nødhjelp gående til trekk 70, men tross redusert materiell kom vinsten aldri riktig i fare. "Vi har bare tre spillere i god matchform - og to av dem er fortsatt i Bergen!" forklarte Eirik - og innrømmet at Bergen nå levde farlig i forhold til avansement.
IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) - Pål RØYSET (2172) 1/2 FM Sverre HEIM (2315) - Trond ROMSDAL (2147) 1 - 0 Kristian D TRYGSTAD (2331) - Frode BULL JÆGER (1995) 1 - 0 FM Ole Christian MOEN (2221) - Jan Sigmund BERGLUND (1958) 1/2 FM Erling KRISTIANSEN (2189) - Thomas ROBERTSEN (2034) 0 - 1 Viggo GUDDAL (2019) - Mikael WESTLUND (1995) 1 - 0OG HVORFOR DET? Også denne matchen ble preget av flere tidsnøder, og selv om OSS til slutt sikret to lagpoeng var ikke marginen overbevisende mot et forfallspreget Tromsø. Greiest gikk det på sistebord, hvor Guddal i trekk 7-9 snappet en testamentbonde på b2 uten å få varige men. Hvits aktive offiserer gjorde senere vinstføringen komplisert, men med grunnleggende sunn stilling tok sort rolig tålmodigheten til hjelp. En åpning av g-linjen ga bare sort motspill, og etter å ha innkassert en bonde til ofret Guddal i tidsnøden fikst dronningen for å matte på g1. Et sorgløst sortparti kom også på andrebord, hvor formsterke Heim etter et par unøyaktigheter fra Romsdal igjen kom best med sort i sin lumske Tchigorin-variant. Hvits stilling så solid nok ut etter et tidlig dronningbytte, men sorts løperpar kom raskt til å dominere brettet. Selv om hvit fikk byttet av alle tårnene, var sluttspillet med springer mot løper trolig bare tapt. På slutten var spørsmålet bare om hvit kunne ofre seg frem til å holde remis med konge mot dobbel randbonde og gal løper, men Heim var seg bevisst problemstillingen nok til å unngå den. Berglund-Moen ble ikke uventet et riktig friskusoppgjør, hvor begge spillerne etter en klassisk åpning rokerte kort og bøllet avgårde på kongefløyen. Konklusjonen om evig sjakk for begge (!?) ble klar før 30 trekk. Tett røyk ble det også på tredjebord, hvor Bull Jæger tilsynelatende fikk greit spill med en akselert Sicilianer. Trygstad ga en bonde under uklare omstendigheter i midtspillet, men etter å ha fått tilbake to sto han trolig til teknisk vinst da Bull Jæger tapte på tid i trekk 37. Klaffen falt derimot Tromsøs vei i et dramatisk parti på femtebord, hvor den gamle mester Erling Kristiansen helt stivnet i en komplisert stilling etter 35 trekk. Dette interessante Benonipartiet så spennende ut allerede før Robertsen ga dronningen for to lette offiserer like etter 20 trekk. Hvit burde ha avgjørende fordel etterpå, men svømte inn i en bråttsjø av trussler for å få tak i en ganske uvesentlig bonde på a6. Bonden som virkelig betydde noe i stillingen var sorts stadig mer pågående fribonde i e-linjen, som trolig ga ham vinststilling noen trekk - men i formildende retning var sluttstillingen visstnok ikke en av dem. Mest imponerte for Tromsø Røyset, som tilsynelatende hadde små problemer med å holde Leif Erlend fra livet med sort. Med kontroll over c-linjen og minst dårlig løper kom sort snarere nærmest vinstsjanser både i midt- og sluttspillet. Selv om den ble litt bedre i dag, er ikke Leif Erlends skåre mot Tromsø spesielt imponerende - de hevder seg ha påvist at han er mindre fryktinngytende i svært lukkede stillinger, men videre tester av den påstanden virker fortsatt påkrevet. Uansett: Tromsø er tross forfall ikke noe slaktoffer, og OSS er med forfall ikke noen slakter. På den andre siden har selskapets rutinerte mannskap tatt gull etter mang en hostende start, så selv om de så mindre rutinerte ut i år torde ingen avskrive dem ved leggetid første dag.
1) PORSGRUNN SK 1 0 0 2 4,5 2) OSLO SS 1 0 0 2 4 ------------------------------------------- 3) TROMSØ SK 0 0 1 0 2 4) BERGENS SK 0 0 1 0 1,5
Ola P MOGSTAD (1822) - Atle GRØNN (2323) 1 - 0 Tarjei J SVENSEN (1933) - Gustav GUDBRANDSEN (2210) 0 - 1 Lars M HVATTUM (1626) - Øystein HOLE (2187) 1/2 Thomas NYLAND (1546) - Georg S BØRRESEN (2178) 0 - 1 Harald ISACHSEN (1537) - Trond THORSTENSEN (2159) 0 - 1 Audun SELE (1389) - WFM Ellen HAGESÆTHER (2105) 0 - 1OG HVORFOR DET? Akademisk bevilget både Djurhuus og Elsness en fridag (jeg trodde ellers begge var prinsipelle motstandere av slikt), men angret trolig på det til langt ut i tredje spilletime. Hvitfordelene var ikke avgjørende fra noen av åpningene, og i midtspillene oppsto uventede problemer med sort både på første og tredje bord. Grønn undervurderte sin lavt ratede motstander etter å ha kommet greit fra åpningen, og da han omsider ble overtalt til å tilby remis var det for sent. Mogstad været ugler i mosen og sjanser mot Grønns svekkede kongestilling, og veivet seg gjennom der med en presis taktisk slagserie som vant dronningen før 35 trekk. Hvattum reparerte sitt hvit-reportoar mot Caro-Kann, og våget ta en bonde da Hole bukket den i midtspillet. Sluttspillet med tårn og løper mot tårn og springer burde med merbonden i beholdt senere gi hvit gode vinstsjanser, men Hole forsvarte seg godt og holdt til slutt tårnsluttspillet i matchens lengste parti. Da var imidlertid all spenning om matchen for lengst borte, for i tredje og fjerde spilletime kom Akademisk sin styrke frem i lyset på samtlige andre bord. Fortest og tryggest gikk det på femtebord, hvor Thorstensen kom helt upresset fra åpningen med sort. Hans stadig tydeligere initiativ på kongefløyen ble til et lovende angrep før trekk 20, og i en stadig brattere oppoverbakke falt hvit sammen og bukket før trekk 30. Større fare var det heller aldri på sjettebord: Ellen fikk en tålmodig fordel med sin kongeinder i forhånd, og den ble etter hvert til et truende angrep på kongefløyen uten at sort fikk nevneverdig motspill - avgjørelsen falt per selvinnlysende offer på g6 før trekk 40. Mer respektløst til verks gikk unge Thomas Nyland, men hans bondestorm på kongefløyen ble litt mindre farlig siden Børresen valgte å holde kongen i sentrum. Stillingen så tveegget ut en stund etter at sorts konge via en lang rokade også havnet i sentrum, men stilling hans raste plutselig sammen rundt kongen da Børresen like etter 30 trekk fikk inn et fikst sentrumsbrudd. På andrebord varte det til over 40 trekk, men uten større sjanser for Molde: Ex-villdyret Gudbrandsen har oppdaget at det finnes en dronningfløy, og avfant seg igjen med å plukke opp noen bønder der etter å ha fått posisjonell fordel via et tidlig dronningbytte. Større siffer var egentlig ventet her, men like fullt: Akademisk trekker etter to klare seire sluttspillet som klar favoritt mot Asker på tredje spilledag - og etter å ha gått rundt og sett skumle ut en hel dag ventet alle at Djurhuus og Elsness skulle være opplagte da.
IM Bjarke KRISTENSEN (2359) - Knut H STORLAND (2285) 1 - 0 IM Berge ØSTENSTAD (2405) - Per Ove EGELI (2267) 1 - 0 FM Roar ELSETH (2287) - FM Thor Geir HARESTAD (2182) 1 - 0 FM Nils Ragnar GROTNES (2238) - Arild LAUVSNES (2186) 0 - 1 FM Jøran JANSSON (2124) - Hans Krogh HARESTAD (2114) 0 - 1 Carl Fredrik EKEBERG (2067) - Helge GUNDERSEN (2088) 1/2OG HVORFOR DET? At Asker skulle ha sin styrke på toppbordene her var ikke overraskende, men Randaberg hang overraskende godt med og hadde matchseieren inne på radaren til femte spilletime i en tett og skiftende match. Starten var et tungt slag for Asker: Vanligvis bredbente Nils R Grotnes gikk over ende på åpningsisen mot en utspekulert forberedelse av Lauvsnes, og kastet like godt inn hånden med en gang da det røk en offiser før 15 trekk. Askers rutinerte lag lot seg imidlertid ikke affisere av det, og i tredje spilletime så de ut til å ha matchen i trygg forvaring. Dagens Bjarke var den inspirerte improvisatør, som startet med 1.c4 og fulgte opp med å gi to sentrumsbønder i løpet av de første 10 trekkene. Begge bøndene kom tilbake per luftpost etter et skinnoffer på e6, og med en fortsatt tungt pustende konge så Storland seg tvunget til å gi kvalitet og ytterligere en bonde få trekk etterpå. Fremfor å vente på Bjarkes frie c-bonde kastet den samme Storland seg begjærlig over et tilsynelatende farlig motangrep på kongefløyen, men det hele viste seg å være enveiskjørt taktikk som sikret 1-1 etter 30 trekk. På det tidspunkt hadde Asker med fordel på samtlige gjenværende brett all grunn til å se lyst på ettermiddagen. Østenstad kom alt for lett til utligningen da Egeli valgte en av bokens sløvere katalanere som sitt våpen, og sorts overtak ble stadig tydeligere i takt med at hvits konge ble mer utsatt ut over i midtspillet - det stoppet med offer og matt til følge i trekk 36. En rolig Engelsk åpning fra Jansson var akkurat hva som skulle til for å få Harestad jr ut i spagaten, og konklusjonen etter diverse ekle avtrekkertrussler ble merbonde OG klar posisjonell fordel hvit på grunn av den sterke hvitfeltsløperen. Jøran er imidlertid aldri så farlig for seg selv som når han står godt, og bukket plutselig selveste hvitfeltsløperen til en barnslig binding i c-linjen. Etter at lagkapteinen fortjent nok var blitt mattet på g2 i trekk 37 dirret matchen lenge på 2-2, med et fordelaktig sluttspill på sparekonto for hvert lag. Elseth fikk igjen utlevert en bonde i midtspillet under noe uklare omstendigheter, men med ulikefargede løpere og tårn var vinstføringen i sluttspillet alt annet enn opplagt. Randabergs håp om finalespill hang på at Harestad sr kunne holde seg flytende der, samtidig som Helge Gundersen måtte vinne på sistebord. Han hadde der egentlig ikke fått noe som helst ut av et Siciliansk Grand Prix-angrep, men etter å ha bygget opp en lovende stilling kastet Ekeberg plutselig alt ut av vinduet med et forhastet fremstøt på dronningfløyen. Gundersen plukket observant med seg sorts a-bonde og byttet dronninger, men gjorde trolig den avgjørende feilen da han få trekk senere byttet bort sin egen frie a-bonde. Senere ble Ekebergs tårn for aktivt til at hvits ekstra bonde ga reelle vinstsjanser, og tross matchsituasjonen tok Gundersen raskt det til etterretning. Avgjørende ble uansett ikke det halvpoenget alene, siden Elseth viste god teknikk også i dette sluttspillet. Avgjørelsen falt til slutt ved hjelp av et elegant kvalitetsoffer, som etterlot pappa Harestad ute av stand til å stoppe mer enn en av hvits to fribønder. Dermed var avansementet sikret også for Asker, men etter denne smale seieren entret de ringen mot Akademisk på fredag via utfordrerhjørnet (h8?). Randaberg ristet igjen på hodet over finaleordningen, og opprioriterte ytterligere turens sosiale sider.
1) AKADEMISK SK 2 0 0 4 10 2) ASKER SK 2 0 0 4 9 ----------------------------------------- 3) RANDABERG SK 0 0 2 0 3 4) MOLDE SK 0 0 2 0 2
IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) - Kjetil A LIE (2333) 0 - 1 FM Sverre HEIM (2315) - Magne SAGAFOS (2204) 1 - 0 Kristian D TRYGSTAD (2331) - Hans Olav LAHLUM (2206) 1/2 IM Svein JOHANNESSEN (2238) - Geir Sune TALLAKSEN (2107) 0 - 1 Andreas G R MOEN (2068) - Espen LIE (2099) 1 - 0 Viggo GUDDAL (2019) - Joachim BERG-JENSEN (2123) 0 - 1OG HVORFOR DET? Denne matchen var spillemessig ujevn, men hadde dramatikk verdig et toppoppgjør: Utfallet vippet frem og tilbake mellom knepen seier til et av lagene og 3-3 helt til syvende spilletime, men da var omsider Porsgrunn nærmere et flatterende 4-2 enn OSS var 3-3. Fra åpningene var en klart i Porsgrunns favør (Geir Sune vant offiser etter en sjelden bukk fra Svein i trekk 11), en klart i OSS' favør (en småsyk Espen ble stående nest best etter å ha avslått en Marshall-gambit, og løp på et sjanserikt offer på g6 før 20 trekk), en uklar i Porgsrunns favør (Joachim kunne for en gang skyld mer teori enn motstanderen, og fikk lovende spill etter at Guddal alt i trekk 4 satte til livs turneringens andre testamentbonde), en uklar i OSS' favør (Kjetil kom under press som sort i en skarp Benoni-stilling) og de to siste helt generelt uklare (1) Magne hadde aktive offiserer, men bare svake bønder. 2) Undertegnede kom inn i en selvkomponert Fransk og slengte ut nye og stadig villere trekk a tempo - men det sto opptil flere offiserer i slag like foran sorts konge i sentrum.). Den første avklaringen kom ikke før etter 3½ time, og det var igjen tredjebordet som ble avklart til remis. Trygstad ble bare med mitt forrige parti i varianten til trekk 18, siden han da hadde oppdaget at jeg ellers kunne forsere et likt sluttspill per dronningoffer i trekk 19 (en takk er herved overbrakt den svært lovende spilleren som oppdaget det - det kan ha vært den lille tuen som veltet det store laget i år). Det som kom i stedet var et sluttspill som så litt bedre ut for hvit, men hvor han ikke har mye hvis han ikke tør ta en bonde og passivisere offiserene - noe Kristian ikke torde med en time mindre på klokken. Andre avklaring kom i gjensidig tidsnød på femtebord, hvor Espen like godt forkortet pinen ved å bukke begge offisene i et håpløst tapt sluttspill med to passive lette for tårn og fire fribønder. På førstebord gikk det imidlertid vår vei i tidsnøden: Leif Erlends frie a-bonde burde avgjøre med tårn, løperpar og fire mot tårn, løperpar og fire, men Leif Erlend overså et taktisk mottriks da han ofret en av løperne for å få ny dronning. Det påfølgende sluttspillet med dronning, løper og to mot tårn, løperpar og fire ble heftig debartert i et høyst uoffisielt lagledermøte på gangen: Sverre Johnsen (mesterspiller og lagkaptein OSS) trodde Leif Erlend kunne bryte gjennom, undertegnede (mesterspiller og lagkaptein Porsgrunn) var ikke helt overbevist, mens Gunnar Lie (klasse 2 spiller og permittert lagleder for Porsgrunn) trakk i tvil om Leif Erlend i det hele tatt sto best. Omtrent der sto diskusjonen da Leif Erlend plutselig ga opp, og til forvirrede ansikter i gangen kommenterte at hans egen h-bonde ville falle, at sorts h-bonde da ville bli en dronning, og at det var umulig å få så mye som en sjakk ut av sorts konge. Etter dette hadde Porsgrunn berettiget håp om å vinne matchen: Selv om kongen hans sto litt utsatt hadde Joachim holdt styr på tidsnødskomplikasjonene godt nok til å ligge kvalitet og bonde over, og selv om Magne fortsatt slet med svake bønder hadde han fortsatt aktive offiserer i sluttspillet (Magne spiller ifølge en vittig tunge på Akademisk sluttspill som om det er midtspill). Mer bekymringsverdig hadde Geir Sune rotet rundt i skogen lenge med meroffiseren, og kom til slutt ut med to tårn, løper og to mot dronning og fire - trolig vunnet, men langt fra oppgivbart. Det var med få ekstreme unntak på dette tidspunktet tverrpolitisk enighet om at 1) Geir Sunes sluttspill burde være vunnet på en eller annen måte, 2) Heims stilling ikke burde være vunnet, men at Heim ville vinne den allikevel, og 3) Joachim ville avgjøre matchen på sistebord hvis han ikke tråkket på en av stillingens mange gjenværende landminer. Forutsetning nummer en falt på plass da Geir Sune avgjorde per mattnett, og brakte Porsgrunn opp på den faretruende ledelsen 2½-1½. Joachim så ut til å være seg sitt ansvar bevisst i faretruende stor grad, men holdt styr på brikkene helt til syvende time i hva som ifølge etteranalysen var et svært godt parti av hvit. Muligvis var det i andre tidsnød enklest ikke å bytte dronning, men Joachim hadde korrekt konkludert med at sluttspillet med tårn og to mot løper var teknisk vunnet - og beviste det like før 70 trekk. Elleville jubelscener for Joachim og for Porsgrunns finaleplass fulgte på stillingen 3½-1½; i stillheten etterpå begynte vi for alvor å håpe på remis for Magne. Siden Magnes fribonde var den farligste var det en allmen følelse at tårnsluttspillet med en mot to bønder burde være remis, men konklusjonen ble atskillig mer komplisert: Dronning og f-bonde mot dronning! Med bonden på utgangsfeltet skal visstnok dette være remis hvis hvit enten får satt kongen foran bonden (f1) eller gjemt den lengst mulig unna (a8!), men Magne havnet i stedet på halvdistanse og tapte en i beste fall praktisk vanskelig stilling med få minutter igjen til resten av partiet. Tross Magnes sure tap gråt ingen i Porsgrunnstroppen - at vi skulle være klar gruppevinner før siste runde med både Bergens og OSS i gruppen, hadde ingen ventet. Eller i hvert fall ingen av oss: "Bare favorittseire i dag også - men det var ikke langt unna!" kommenterte en avslappet tilstedeværende GM. OSS' trøst for dagen var at 3-3 mot Bergens fortsatt kunne sikre finalespill, men den av NM-gigantene som går videre fra denne gruppen gjør det med et dårlig utgangspunkt etter tap mot Porsgrunn. Eller for å komplisere den hos oss svært populære finaleordningen ytterligere: Finalespillet ledes av Porsgrunn før det har startet, men vi vet ikke selv hvem vi har slått i første runde!
Pål RØYSET (2172) - IM Roy H FYLLINGEN (2361) 1 - 0 Trond ROMSDAL (2147) - IM Ivar BERN (2318) 1 - 0 Frode BULL JÆGER (1995) - IM Eirik T GULLAKSEN (2269) 0 - 1 Jan S BERGLUND (1958) - Daniel HERSVIK (2214) 0 - 1 Thomas ROBERTSEN (2034) - Kjell Arne MORK (2283) 0 - 1 Frank REMMAN (1587) - Trond GABRIELSEN (2177) 0 - 1OG HVORFOR DET? Bergens hadde klare ambisjoner om å rehabilitere seg ved å se femtallet i dag, men matchen ble i stedet en illustrasjon av en ting man visste (Tromsø er ikke noe slaktoffer) og en ting man sterkt mistenkte (Bergens har to store formproblemer på de to øverste bordene). Selv om Bergens' seier alt i alt var vel fortjent, var den i faresonen en periode i fjerde spilletime. Starten var imidlertid god, og det var igjen takket være sistebordet: Trond fikk igjen hvit mot en lavere rangert spiller, klarte igjen å komme seg ut av teorien uten å bli stoppet i tollen, og vant igjen per angrep før 25 trekk - denne gangen ved hjelp av et velkalkuert springeroffer på f6. Etter å ha sett "resten av partiet" kan det fastslås at Remman primært burde gardert seg mot offeret, og sekundært avslått det da det kom. Seier nummer to ble klar på femtebord: Mork fikk greit spill med sort, men sto fortsatt ikke klart til vinst før Robertsen noe naivt feilparkerte en springer på d6. Trolig misset den vanligvis taktisk våkne Tromsøgutten helt enkelt at springeren falt i to trekk på grunn av en mottrussel, og det misset definitivt ikke alltid taktisk våkne Mork. Også Gullaksen fikk opp en lovende kongeindisk angrepsstilling med sort, og slo avgjørende tilbake med et tårnoffer på g3 da Jæger forsøkte å være fiks selv. Deretter var det imidlertid slutt på Vestlandsmoroa for en stund - i mellomtiden slo Tromsø overraskende hardt tilbake øverst. Bern ble i og for seg proklamert "nesten klar" da han fikk inn et lovende offer på g6 i trekk 14, og selv om Romsdal fant et mirakuløst forsvar ble konklusjonen etter et komplisert dronningbytte kvalitet over for hvit i sluttspillet. Bern valgte å gi kvaliteten for å få bonde over i et nevrotisk (noen vil si "scary") sluttspill, med fire sammenhengende fribønder for hvit og tre for sort. Bern vant det påfølgende kappløpet i den forstand at han fikk dronning først, men Romsdal lo allikevel sist og best: Han kunne ofre tårn på Berns dronning - og i stedet få to nye selv i løpet av fire trekk. På førstebord imponerte igjen Røyset, selv om Fyllingen sikkert sto godt en eller annen gang i komplikasjonene som fulgte etter en løs skotsk åpning. Bergenseren utviklet igjen voldsom tidsnød i en skarp stilling, og bukket da begge sine gjenværende lette offiserer - hvoretter Røyset sikret stilkarakterene ved å avgjøre definitivt per dronningoffer. Dermed forutsatte matchseier til Bergens poeng hos "Hurra, nå skyter vi"-duoen på fjerdebord - og den var alt annet enn åpenbar. Ut fra bevismaterialet hittil er det fast rutine i Berglunds partier at begge spillerne angriper på kongefløyen etter å ha rokert kort, og her livet Tromsøspilleren for sikkerhets skyld opp med et lovende springeroffer på g4 i trekk 33. De videre komplikasjonene som fulgte kuliminerte først med at sort misset en elegant vinst i trekk 40, og deretter med nok et sluttspill overbefolket av fribønder. Hersvik hadde bare en, men til gjengjeld altså en offiser mer - og endte til slutt opp med tre offiserer mot tre fribønder. Selv om bøndene var langt fremme ble det i meste laget, også for alltid optimistiske Berglund - men Tromsø slapp igjen fra et topplag med æren godt i behold. Bergens sliter fortsatt med å finne formen, og dagens seier var så liten at Vestlandets gjenværende håp befinner seg i en svært trengt posisjon før fredagens møte med erkerival OSS: Bare matchseier rekker til avansement, og selv det blir med et tap mot Porsgrunn som forgiftet niste.
1) PORSGRUNN SK 2 0 0 4 8 2) OSLO SS 1 0 1 2 6,5 ------------------------------------------ 3) BERGENS SK 1 0 1 2 5,5 4) TROMSØ SK 0 0 2 0 4
GM Rune DJURHUUS (2464) - IM Bjarke KRISTENSEN (2359) 0 - 1 IM Frode ELSNESS (2414) - IM Berge ØSTENSTAD (2405) 0 - 1 Atle GRØNN (2323) - FM Roar ELSETH (2287) 1/2 Gustav GUDBRANDSEN (2210) - FM Nils Ragnar GROTNES (2238) 0 - 1 Øystein HOLE (2187) - FM Jøran JANSSON (2124) 0 - 1 Trond THORSTENSEN (2159) - Carl Fredrik EKEBERG (2067) 0 - 1OG HVORFOR DET? Dette var dagens og kanskje mesterskapets sensasjon så langt: At Asker hadde kapasitet til å slå Akademisk visste alle (de har tross alt gjort det de to forrige matchene også!), men at Asker (eller noen andre) hadde kapasitet til å få opp femtallet mot Akademisk ante i beste fall laget selv. Utellingen var selvsagt godt i overkant, men at tapet var fortjent nok var akademikerne de første til å innrømme. Åpningene tydet på en tett match: Grønn og Grotnes fikk beholde hver sin bekvemme hvitfordel, mens alle andre stillinger forekom skarpe og tveggede. Selv om lagkameratenes konklusjon om å avskrive Gudbrandsen etter 10 minutters spill virket overdreven ble han raskt stående trangt, og da var Grotnes igjen en ubehagelig motstander. I full fart opp rulletrappen etablerte han en gardert fribonde på d6, ofret kvalitet på b7 for å etablere to sterke fribønder, og svitsjet raskt over til å iverksette sitt eget mattangrep da Gudbrandsen forsøkte å gi offiser på bøndene. Grønns klare posisjonelle fordel fordampet derimot i et trekk da han bukket kvalitet - og at Elseth etterpå gikk med på trekkgjentakelse ble altså dagens store høydepunkt for Akademisk. Siden fikk verden et nytt bevis på at dårlig glid er sterkt smittefarlig innenfor et lag: Alt som kunne gå galt gikk galt veldig fort for ex-gullfavoritt Akademisk. Djurhuus sitt noe primitive kongeangrep ble sendt i retur uåpnet av Kristensen, som ved hjelp av et fikst motstøt i sentrum dessuten skrev ut straffeporto på en bonde. Med egen konge mest utsatt måtte Djurhuus avfinne seg med dronningbytte, og da var sluttspillet med tårn og springer mot tårn og løper "vanskelig-" - hvor vanskelig hadde en fortsatt feststemt Bjarke tilsynelatende små problemer med å demonstrere. Østenstad-Elsness ble via 1.c4 en skarp Hedgehog-oppstilling, som hvit forsøkte sprenge per springeroffer på d5. Offeret var basert på en dronningfangst som tvang Elsness til å gi tilbake offiser, men siden sort fikk merbonde og to fribønder på dronningfløyen virket utfallet alt annet enn opplagt. Østenstad fastholdt imidlertid initiativet på vegne av løperparet sitt under stigende tidspress ut over i tredje og fjerde spilletime, og sto åpenbart best da han vant tilbake bonden og skapte mottrussler basert på sin egen fremskredne e-bonde. Sorts stilling var etter dette formodentlig i fritt fall uansett da Elsness med skjelvende klaff gikk for et tårnoffer på g3, som Østenstad kjølig gjendrev ved å avslå. Senere forsøkte sort noe krampaktig å gi alle brikkene sine for å få evig sjakk, men uten å kunne hindre at hvit gjemte kongen på h5. Bedre så det lenge ut i en kappløpstilling på femtebord, hvor det ikke var åpenbart hva Jansson hadde på kongefløyen til å kontre hvits tårndobling ved b-linjen. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at heller ikke tårndoblingen i b-linjen ga all verdens avkastning, og hvis sorts kongeangrep ikke var avgjørende før ble det det da hvit kastet seg over et bondeoffer merket med dobbelt dødningehode. Kappløp med døden ble det også på sistebord, hvor Thorstensens kongeangrep i h-linjen lenge så ut til å være viktigere enn Ekebergs spill i c-linjen. Spillerne suste imidlertid inn i gjensidig tidsnød uten at noen av delene hadde blitt noen avgjørende kassasuksess, og der brøt det snart løs et tordenvær som Ekeberg dagen derpå fikk en hammer (!?) i premie for. Med offiser for tre bønder midtveis i tidsnøden sto sort fortsatt trolig best, men det var før han stormet rett i en totrekker som kostet ren offiser. Ekeberg demonstrerte i fortsettelsen at han under tvang også kan spille taktisk, og avgjorde per mattnett akkurat i tide til tidskontrollen. Selv om Elseth med henvisning til en lenge planlagt familieferie forlot Langesund fredag kveld, seilte Asker da opp som den heteste gullkandidaten. Akademisk slet tross et stort innslag av realfagere hardt med å regne seg frem til gullsjanser etter denne starten på sluttspillet.
FM Thor Geir HARESTAD (2182) - Håkon BENTSEN (1822) 1 - 0 Arild LAUVSNES (2186) - Ola P MOGSTAD (1874) 0 - 1 Hans Krogh HARESTAD (2114) - Tarjei J SVENSEN (1933) 1 - 0 Helge GUNDERSEN (2088) - Gudmund FARSTAD (1763) 1/2 Jim STEEDMAN (2039) - Lars M HVATTUM (1626) 1/2 Oddmund SANDE (1767) - Thomas NYLAND (1546) 1/2OG HVORFOR DET? Selv om hovedårsaken til at Storland og Egeli sto over trolig var skuffelse, viste Randaberg seg med det klart å undervurdere motstanderen. Selv om lagseieren alt i alt var fortjent, glapp den nesten på slutten. Starten var lovende nok for favorittene, med nærmest avgjørende hvitfordeler til Harestad & Harestad direkte fra åpningene. I ferd med å bli pakket sammen posisjonelt før 20 trekk forsøkte Svensen å komplisere med å gi løper for to bønder, men endte opp med å være bare en offiser under før trekk 25. Thor Geir konstruerte nok et lovende Sämischsk angrepsoppsett mot Bentsens noe ubesluttsomme kongeinder, og suste gjennom med taktisk bondebrudd på e5, tårnoffer på e6 osv osv. Alle ikke-Harestader på Randaberg fikk imidlertid stadig økende problemer ut over i fjerde spilletime. Mest overraskende kollapset plutselig Lauvsnes etter å ha fått opp en svært behagelig Meranerstilling med sort. Den alltid lumske taktiker Mogstad lot seg som vanlig ikke be 1½ gang, og straffet et uvanlig misforstått f5-brudd med en hard slagserie som helt enkelt vant offiser. Omtrent samtidig ble stridsøksen begravet på et ellers alt annet enn fredelig femtebord, hvor Steedman først forsøkte løpe ned Hvattum med en velkjent Grünfeldsk kvalitetsoffer som rambukk. Hvattum tok kvaliteten på a1, men ga den snart tilbake for å få byttet dronning - og da han dessuten fikk blokkert hvits fribonde avfant spillerne seg snart med poengdeling. De to gjenværende sortpartiene ga begge Randaberg fordel i åpning og midtspill, men endte opp med vinstsjanser for Molde i sluttspillene. Farstad hadde mindre enn ingenting fra åpningen etter å ha latt sort a) bytte av hvitfeltsløperen i Fransk og b) etablere et initativ på dronningfløyen, men fikk i slutten av midtspillet opp motspill på kongefløyen. Sort byttet av dronningene og vant bonde i gjensidig tidsnød, men hvits tre gjenværende offiser skapte i mellomtiden alt annet enn ufarlige trusler mot den sorte kongen. Mattnettene var ikke langt unna etter tidskontrollen, men Gundersen fant et taktisk triks som tvang hvit til å nøye seg med evig. Enda nærmere kom Molde nederst, hvor det som etter masseslakt tidlig i midtspillet var et for sort fordelaktig dobbelt tårnsluttspill, plutselig ble til merbonde og tre sammenhengende fribønder for hvit i det enkle tårnsluttspillet. Hvordan Sande klarte å holde seg flytende i den hengemyra, er muligvis et enda bedre spørsmål enn hvorfor han egentlig tråkket ned i den. Hvit sto formodentlig til vinst klart først og lenge etterpå, men endte opp med å ofre alle andre bønder for å sitte igjen med en d-bonde som ikke kunne vinne alene. Ikke desto mindre: På spillerne så det ut som Molde hadde vunnet denne matchen.
1) ASKER SK 3 0 0 6 14,5 2) AKADEMISK SK 2 0 1 4 10,5 -------------------------------------- 3) RANDABERG SK 1 0 2 2 6,5 4) MOLDE SK 0 0 3 0 4,5
Kjetil A LIE (2333) - Pål RØYSET (2172) 1/2 Magne SAGAFOS (2204) - Trond ROMSDAL (2147) 1/2 Hans Olav LAHLUM (2204) - Thomas ROBERTSEN (2034) 1/2 Geir Sune TALLAKSEN (2107) - Mikael WESTLUND (1995) 1 - 0 Espen LIE (2099) - Frank REMMAN (1587) 1 - 0 Bertil SVENDSEN (2052) - Parviz ELKA (1329) 1 - 0OG HVORFOR DET? Utgangspunktet for denne matchen var mildt sagt lite motiverende for begge lag: Siden det alt var klart at Porsgrunn skulle til finalespillet og Tromsø til plasseringsspillet, spilte ikke matchen noen som helst rolle for den videre turneringen for noen av lagene. Dette ble forsøkt brukt som et argument mot finaleordningen, men dette er åpenbart misforstått: Også i Berger-turneringenes dager var det rikelig med uviktige matcher, forskjellen var bare at de (oftest) kom i sjette og syvende runde. Tromsø benyttet anledningen til å kjøre inn hele laget, og lot både Bull Jæger og Berglund hvile til sluttkampene. Porsgrunn holdt fast ved forsettet om å la de fem første spille alt, siden Joachim allikevel var den eneste som ønsket en fridag. Kort sagt var en klar seier ventet, men selv om sifrene til slutt ble klare nok viste Porsgrunn for første gang svakhetstegn i denne matchen: Vi klarte ikke å vinne noen av tre første bordene, og vant uten å imponere på noen av de tre nederste. Den slappe starten var remis etter åpningen på andrebord, noe som var greit for lagkapteinen når det var greit for Magne - dette var det eneste bordet vi ikke var klar favoritt. Full snøfres ble det derimot igjen i åpningen på tredjebord - denne gangen i form av en lumsk Benonivariant hvor hvit først vinner springer og to bønder, og så gir tilbake alt sammen for¨å få rokert (!?). Robertsen hang overraskende godt med til ikke å ha analysert varianten på mer enn fem år, men hang fortsatt igjen i en Lahlum & Tallaksensk forberedelse etter 21 trekk - og i følge senere basestudier i et GM-parti som hvit vant etter trekk 24. Deretter fant imidlertid Robertsen fem av fem nødvendige "eneste" trekk på rad, hvoretter undertegnede i en tilsynelatende overveldende stilling ikke var i stand til å finne noe ved brettet. Å avslå remis for andre gang i trekk 28 var ved nærmere ettertanke ikke noe lurt, særlig siden jeg spilte feil etterpå - så derfor tilbød jeg i all hast remis i trekk 31, noe som ble godtatt etter 0,2 sekunder uten at det gikk opp for noen at sort faktisk kunne vinne et par bønder etter hvits siste trekk. På førstebord fikk Kjetil fordel fra åpningen etter et litt vel udogmatisk åpningsspill av Røyset, men selv om hvits løperpar et fikst bondeavbytte senere så dominerede ut ga det aldri mer enn luft - og etter å ha byttet av en løper avfant selv Kjetil seg raskt med et halvpoeng. Berglund forventet på dette tidspunktet remis på fjerde og femte bord, og matchavgjørelse på sjette, men riktig så optimistisk hadde han ikke grunn til å være. Lenger ned imponerte tross alt Espen mest: Nok en egentlig harmløs "Espen-Sicilianer" fra illegal hjemmeproduksjon, viste seg å gi gode angrepssjanser. Selv om en bonde ikke var all verdens overskudd for å ha hatt offiserer dinglende i slag på både f5 og g5, ga det med et tårnpar i live praktiske vinstsjanser i sluttspillet - tross de ulikefargede løperne. Espens frie a-bonde var trolig avgjørende etter 40 trekk, men ble det helt sikkert unødvendig tidlig før 50. Større bekymringer hadde vi egentlig underveis i midtspillet hos Geir Sune, men det ble heldigvis først påvist i ettertid. "GS" skulle egentlig stå til vinst etter å ha plukket med to bønder per tårnoffer før trekk 20, men en påfølgende svekkelse av kongestillingen ga plutselig svensken en farlig angrepsfortsettelse. Senere analyser konkluderte med at sort kunne overleve også mot den riktige angrepsfortsettelsen, men at det forutsatte et stressende forsvar og maksimalt rakk til remissluttspill. Remissluttspill ble det også i partiet, men da med bonde over i tårnsluttspillet - og det var nær nok til at vår mann hoppet over på helpoeng via et bondesluttspill. Uventet sterk motstand fikk vi også på sistebordet, som i seks timer minnet mest om en bankboks. At Bertils springerpar var bedre enn Elkas løperpar var åpenbart under slike værforhold, men særlig med dronninger på brettet virket det svært risikabelt å åpne opp for å gjøre vinstforsøk. Bertil fikk imidlertid den nødvendige hjelp da Elka i siste trekk før tidskontrollen (ved 60 trekk, altså) tilbød dronningbytte på et tidspunkt hvor det kostet bonde - og siden realiserte vår tålmodige innbytter vinsten i god tid før trekk 80. Porsgrunn kom seg videre uten synlige riper i lakken, men de underratede Tromsøspillerne kom tross forfallene altså hederlig fra sine møter med tre topplag. Med absolutt maks uttelling kunne de muligvis vunnet tredjebord og spilt remis på resten, og det likte jeg av opp til flere årsaker dårlig.
IM Roy H FYLLINGEN (2361) - IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) 1 - 0 IM Ivar BERN (2318) - FM Sverre HEIM (2315) 0 - 1 IM Eirik T GULLAKSEN (2269) - Kristian D TRYGSTAD (2331) 1/2 Daniel HERSVIK (2214) - FM Ole Christian MOEN (2221) 1 - 0 Kjell Arne MORK (2283) - FM Erling KRISTIANSEN (2189) 1 - 0 Stein Arild AARLAND (2233) - Andreas G R MOEN (2068) 0 - 1OG HVORFOR DET? Dette var dagens store publikumsvinner: Norges to suverene topplag fra 1990-tallet kjempet denne gangen for å beholde medaljesjanser - og Bergens var på grunn av færre individuelle poeng de som måtte vinne for å slippe plasseringsspill. Muligheten til å vinne 3-3 så ikke ut til å ha noen relevans i matchens første timer, men senere ble det mer og mer den OSS satte sin lit til. Bergens lagkaptein spilte høyt ved å sette ut lagmaskot Trond Gabrielsen, som tross 2 / 2 på tilsammen 45 trekk dittil ble vurdert "for lett" med sort mot et topplag. Det så ut som en genistrek da Aarland fikk rekvirere en Semi-Slavisk c4-bonde (riktig nok i Nimzo-Indisk) før 5 trekk, og så ut til å ha planer om å holde på den. OSS kom imidlertid sterkt tilbake: Moen jr ble sittende igjen med de beste offiserene da Aarlands merbonde tok form av en lite relevant dobbel a-bonde, og kort etter fikk hvit inn et taktisk d6-brudd som vant offiser. Med et mulig unntak for Mork hadde derimot ingen av bergenserne mye grunn til å juble over åpningene. Riktig nok skiftet det raskt på førstebord: Fyllingen bukket først en bonde like etter åpningen, men da ble Leif Erlend så glad at han bukket en offiser - og selv om sort fikk tre bønder for den sto hvit klart best etterpå. Den forventede Sicilianskduellen i Gullaksen-Trygstad var i følge informerte kilder egentlig en stor suksess for sort, men da han misset den kritiske forskjellen landet man raskt i et remisaktig sluttspill. Fra galt til verre gikk Bergens derimot på et antatt sårbart andrebord. Berns høye tidsforbruk tatt i betraktning får man velge å tro at han ofret både kvaliteten og bonden som forsvant før 10 trekk, men som Heim raskt påviste hadde ikke sort spill for noen av delene. Fortsatt bare med avgjørende materiell under utviklet Bern sin til nå mest ekstreme tidsnød, og var ferdig innlevert til resirkulering etter 27 trekk. Bergens slo ikke uventet tilbake på femtebord, hvor Mork med offiser og angrepssjanser uansett sto klart best da Kristiansen uten forhåndsvarsling også ga kvalitet og bonde. Mork utlignet formelt matchen per luftig løperoffer på h6 i trekk 35, men da hadde realiteten vært klar lenge. Få trekk senere trakk Gullaksen og Trygstad inn årene, tross noe skeptiske sideblikk til nabobordene. På 1½-1½ så det fortsatt best og bra ut for OSS: Leif Erlend kunne fortsatt bare håpe på å holde sluttspillet med tårn og fire mot tårn, løper og to, men med ca en offiser over i sluttspill var Moen jrs vinst knapt nok et spørsmål om teknikk. Moen sr hadde gått fra fordel av løperparet, til fordel av springer mot løper, til fordel av farlig a-bonde, til kvalitet for to bønder i sluttspill. Remis på fjerdebord så kort sagt ut til sikre avansementet, og den virket sikkert nok - men det gjaldt vel og merke inn til Moen sr ble for slurvete i sitt vinstforsøk, og tillot en våken Hersvik å kontre f-bonden helt inn per elegant tårnoffer! Litt av familieæren ble reddet av Moen jr få trekk senere, og dermed hang Bergens' avansement på om Fyllingen kunne vinne førstebordet. Det så ikke lett ut, men ble litt lettere av at Leif Erlend urutinert svekket bøndene ved å avansere med dem i tidsnøden. Det gjensto fortsatt en teknisk etappe for å vinne med tårn, gal løper, g- og h-bonde mot tårn, f-, g- og h etter at sorts c-bonde falt, men da var en fra alle kanter presset Leif Erlend dessuten på vei inn i dagens tredje tidsnød. Med få sekunder igjen og tårn mot tårn, løper og h-bonde stoppet han omsider klokken etter 88 trekk, og bekreftet med det finalens første definitive favorittfall: OSS får ikke medalje i år, for første gang siden 1979. Bergens har fortsatt teoretiske sjanser til å forsvare fjorårets gull, og så naturlig nok litt lysere på livet med finaleplassen sikret og Stig Gabrielsen på vei over fjellet. Mer grunnleggende har imidlertid tittelforsvarerne ikke imponert verken på brettet eller klokken i kvalifiseringen, så fredag kveld ventet de fleste at gullkampen skulle stå mellom overraskelseslagene Porsgrunn og Asker. I et regionalt perspektiv var kvalifiseringen tross Bergens en maktdemonstrasjon for Østlandet, som vant begge gruppene og altså bare manglet et halvt individuelt poeng på å få alle sine fire lag til finalen.
1) PORSGRUNN SK 3 0 0 6 12,5 2) BERGENS SK 2 0 1 4 9 ----------------------------------------- 3) OSLO SS 1 0 2 2 9 4) TROMSØ SK 0 0 3 0 5,5
IM Bjarke KRISTENSEN (2359) - IM Roy H FYLLINGEN (2361) 1 - 0 IM Berge ØSTENSTAD (2405) - FM Stig GABRIELSEN (2308) 1/2 FM Nils Ragnar GROTNES (2238) - IM Eirik T GULLAKSEN (2269) 0 - 1 FM Jøran JANSSON (2124) - Daniel HERSVIK (2214) 1 - 0 FM Bruce DIESEN (2152) - Kjell Arne MORK (2283) 0 - 1 Carl Fredrik EKEBERG (2067) - Trond GABRIELSEN (2177) 1/2OG HVORFOR DET? Denne for begge lag svært viktige kampen besto av seks harde kamppartier, og fikk etter hvert alt - unntatt en vinner. Alt i alt var Bergens uten Bern nærmest, men fremfor alt var matchen dramatisk og skiftende. Alt i alt kom vestlendingene best fra åpningene: Bare Fyllingen ble stående dårligst med sort, mens både Hersvik og nyankomne Stig Gabrielsen så ut til å ha klare fordeler med hvit. Hersvik fikk med seg en kvalitet etter et taktisk Sdxb5-innslag, og med tre mot en på dronningfløyen så han ut til å ha teknisk vinst etter dronningavbytte. I følge Jansson var imidlertid det hele et planlagt offer (!?), og han klarte beviselig å skape stadig mer synlig motspill ved hjelp av sitt løperpar og bondemajoritet på kongefløyen. En uvanlig tafatt Hersvik sank til slutt helt til bunns, etter å ha bukket tilbake kvalitet like før tidskontrollen. Samtidig svingte imidlertid uklare sortpartier Bergens vei både på bord tre og fem. Gullaksen fikk greit spill på kongefløyen også i sin tredje kongeinder, og slo straks til da Grotnes i egen tidsnød gapet over en bonde for mye. Konklusjonen ble i stedet offiser over for sort, og selv om Gullaksen bare hadde en h-bonde igjen var det en allmen oppfatning at han i lengden burde kunne realisere vinsten. Diesen-Mork ble akkurat så dramatisk som det høres ut, men sort hadde initiativet mesteparten av tiden. Mork ofret bonde for å etablere en sterk fribonde på e3, og fikk tross redusert materiell da angrepssjanser mot den hvite kongen. Diesen avslo først et løperoffer som ellers ville kostet kvalitet etter 30 trekk, men ble tvunget til å akseptere den tvilsomme byttehandelen før tidskontrollen - og etterpå fullførte Mork sikkert angrepet ved å matte hvits konge på h6(!?). Asker slo nok en gang tilbake på førstebord, hvor en tilsynelatende gjenfødt Bjarke nok en gang briljerte: Et stadig mer truende initiativ i e-linjen kulminerte med et tårnoffer på e6 i trekk 24, med grusomme mattrussler til følge. Fyllingen fant etter å ha motsjakket hvits konge rundt noen kvartaler en fiks måte å fremtvinge dronningbytte på, men ble frustrende nok matt etterpå også. Noe roligere forløp sistebordet: Gabrielsen ofret riktig nok kvalitet på e5 for tilsynelatende tynn kompensasjon, men den valgte Ekeberg tro mot sin sikkerhetspolitiske linje straks å gi tilbake. Det påfølgende sluttspillet var med tårn og springer mot tårn og løper i en lukket stilling trolig litt bedre for sort, men aldri nok til at Ekeberg fikk reelle vinstsjanser. Aller villest ble skuddvekslingen i tidsnød på andrebord, som så ikke mindre enn to dronningbukker i løpet av fem trekk. Etter å ha presset mot sorts konge i fire timer trodde alle at Gabrielsen avgjorde partiet og matchen, da Østenstad i gallopperende tidsnødskrampe bukket dronning for tårn. Svært urutinert lot Gabrielsen seg med to minutter igjen smitte: Han reflekterte verken over at 40 trekk burde være passert, eller at den eneste hensikten med 41.---- Sf4 var å true dronningvinst med 42.--- Se2+. Dermed viste Bergens vareopptelling (når Diesen og sistebordet var ryddet vekk) etter tidskontrollen 1½-2½, + et trolig vunnet sluttspill hos Gullaksen, + en kvalitet under hos Stig Gabrielsen. Gabrielsens aktive offiserer og fribonde ga ham imidlertid fortsatte angrepssjanser, så Askers sjefsfrekke "pakketilbud" på to remiser ble litt høflig og svært bestemt avslått av Gullaksen (som jo dessuten hadde Bergens gode stilling!). Særlig med tanke på lagstillingen gjorde Østenstad trolig lurt i å kaste seg over en trekkgjentakelse før 50 trekk. Hvis det var med et håp om matchseier, sprakk det: Grotnes holdt det gående til nesten 90 trekk, men spilte de siste 15 i en håpløs kamp med tårn mot tårn, springer og h-bonde. 3-3 var allikevel mer enn en halv seier for Asker i en vanskelig match: Laget trengte nå bare uavgjort mot Porsgrunn i siste runde for å sikre gullmedaljene, og selv tap der ville gi sølv hvis Bergens ikke tapte mot Akademisk. Bergens var skuffet over å miste gullsjansen, men hadde fortsatt sølvsjanser med seier i siste runde - og virket omsider være på sporet av den tapte form.
GM Rune DJURHUUS (2464) - Kjetil A LIE (2333) 1/2 IM Frode ELSNESS (2414) - Magne SAGAFOS (2204) 1/2 Atle GRØNN (2323) - Hans Olav LAHLUM (2206) 1 - 0 Gustav GUDBRANDSEN (2210) - Geir Sune TALLAKSEN (2107) 1 - 0 Georg S BØRRESEN (2178) - Espen LIE (2099) 0 - 1 Trond THORSTENSEN (2159) - Joachim BERG-JENSEN (2123) 1/2OG HVORFOR DET? Også denne matchen ble som ventet jevn og tett, men det meste av spenningen ble her utløst i fjerde spilletime - bare førstebordet fortsatte for ordens skyld en time til. Vår krypende følelse av at et toppet Akademisklag fortsatt er bedre enn oss ble dessverre bekreftet, selv om det ikke hadde vært direkte ufortjent om vi hadde reddet et lagpoeng. Starten var bra i den forstand at vi tok ledelsen via et sortparti: Espen gikk nærmest direkte over i et remisaktig spansk sluttspill, men grep straks sjansen da Børresen bukket en bonde der. En tårninvasjon senere var Espens frie c-bonde avgjørende, og ble til en dronning i god tid før tidskontrollen. Utvilsomt et frustrende tap for Børresen, men hva som fikk ham til å bli så sint er fortsatt en gåte for meg. Bukken var da ikke så stor, Espen er virkelig ikke så dårlig, og Espen foretok seg så vidt jeg kunne se ikke noe mer provoserende enn å unngå noen taktiske feller på slutten. Uansett: Bildet av Espens fremstrakte hånd som en fresende Børresen nektet å ta i etter partiet, er tross senere skuffelser på brettet fortsatt mitt dårligste minne fra årets NM-finale. Espen fikk i ettertid ærlige beklagelser fra andre spillere på Akademisk, men aldri fra Børresen selv - forhåpentligvis kan det ordnes i løpet av Landsturneringen. At jeg irriterte meg over denne episoden skyldes mye at jeg tilhører den minoritet som godt vet at Georg er en hyggelig fyr og ikke mener å såre noen, men trolig også litt at vi generelt (og jeg svært så spesielt) til tross for Espens seier allerede hadde betydelige problemer med matchen. Hovedårsaken til det var totalt mislykkede forberedelser fra Tallaksen & Lahlums analyselaboratorium på rom 444: Gustav overrasket Geir Sune med å blåse støvet av sin tidligere sterkt omstridte kongeinder, og traff til overmål et ømt punkt i "GS"' reportoar der. Det endte som det ofte gjør i mislykkede klassiske kongeindere: Først en lett offiser på h3, så en tung på h1 og så en matt på h2. Undertegnede ble pinlig nok fintet ut av en trekkrekkefølge i Grønns Meraner, og landet midt mellom ca tre stoler. Noe umiddelbart sammenbrudd førte det ikke til, men sorts stilling forble passiv vel inn til det manisk depressive helt til jeg i et forsøk på å få motspill ga bonde med ideen å bukke kvalitet. Nederst trekkomkastet Joachim inn i en Fransk Fremstøtsvariant, men selv om han burde vite hva hvit skal gjøre for å få fordel der var resultatet aldri overbevisende. Thorstensens løperpar ga ham fordel i midtspillet tross et tilhørende h-bondepar, og med bønder på begge fløyer var sluttspillet med springer mot løper heller ikke uten farer. Etter en unøyaktighet fra Joachim kunne Thorstensen trolig vunnet, men i stedet overså han et fikst springeroffer som straks forserte poengdelingen. Lagpoeng forutsatte etter dette (minst) halvannet poeng for oss på de to øverste bordene, hvor det som ventet gikk hardt for seg. Åpningspsykingen startet før klokkestart: Elsness lot som han ikke visste hvilken farge han skulle ha (og slengte deretter ut Dragetrekk i tempo "maskingevær"), mens Djurhuus avgjorde førstetrekket sitt med "elle-melle" mellom d- og e-bonden (og slengte ut 1.d4 etter å ha landet på e-bonden). Sagafos & Elsness med Drage ble et omtrent like vilt "sudden death"-parti som det høres ut. Elsness ga først kvalitet på d5 i trekk 21 og så ut til å ha det farligste angrepet på gang, men overså muligvis at Magne kunne blåse ild på angrepet sitt ved å true kvelematt i stedet for å flytte dronningen. Sorts svaiende redningsplanke ble senere å ofre to lette offiserer for å fremtvinge evig sjakk med tårn og løper under, men visstnok overså Magne et eller annet sted underveis en mulighet til å forsere et vunnet sluttspill (!?). Kjetil fikk fordel med sort, og holdt den inn i sluttspillet etter at Djurhuus misset sin sjanse til å snu intiativet. Konklusjonen ble først posisjonell fordel i løpersluttspillet, så dronning, løper og tre mot dronning, løper og to - og så igjen posisjonell fordel i løpersluttspillet. Med bare to bønder på hver side var det siste definitivt remis, og etter 60 trekk fikk Kjetil den tvilsomme æren av å fastslå vårt første tap i mesterskapet. 3-3 ville i praksis sikret sølvmedaljene, som Akademisk med sin seier i stedet fikk innen rekkevidde. I forhold til kampen om gullmedaljene fikk imidlertid dette tapet liten betydning: Vi hadde hele tiden regnet med å måtte slå Asker i siste runde for å kunne vinne - og seier der var fortsatt alt som skulle til.
1) ASKER SK 1 1 0 3 8,5 2) PORSGRUNN SK 1 0 1 2 7 3) AKADEMISK SK 1 0 1 2 4 4) BERGENS SK 0 1 1 1 4,5
Kristian D TRYGSTAD (2331) - Håkon BENTSEN (1822) 1 - 0 IM Svein JOHANNESSEN (2238) - Tarjei J SVENSEN (1933) 1 - 0 FM Ole Christian MOEN (2221) - Gudmund FARSTAD (1763) 1 - 0 FM Erling KRISTIANSEN (2189) - Thomas NYLAND (1546) 1/2 Andreas G R MOEN (2068) - Harald ISACHSEN (1537) 1 - 0 Viggo GUDDAL (2019) - Audun SELE (1389) 1 - 0OG HVORFOR DET? Selv med Leif Erlend og Heim på sidelinjen og uten alt for engasjerte forberedelser var OSS selvsagt knusende overlegne, i hva som ble regnet for mesterskapets siste mulige 6-0 kamp. Faren for det forsvant raskt. Selv om de 34 trekkene gikk fort på begge sider av fjerdebordet ble det spilt et reelt parti der: Nyland gikk til verks med en rolig spansk avbyttevariant, og holdt greit balansen gjennom midt- og sluttspillet etter et tidlig dronningbytte. Det avsluttende sluttspillet med springer mot løper og like mange bønder så unektelig remisaktig ut, og etter to innledende tap var ikke Kristiansen innstilt på å presse for hardt. Fra ½ - ½ tidlig i andre spilletime gikk OSS hele veien opp til 5½ - ½ før fire - med god uttelling, men uten noen gang å være i tapsfare noe parti. Raskest gikk det på tredjebord, hvor en respektfull Farstad ga seg umiddelbart da Moen sr med et fikst 16.Sxd5! tilsynelatende gjorde krav på to sentrumsbønder - uten noen lengre leteaksjon etter en sidevariant som viste seg bare å gi hvit liten fordel. Trygstad hadde heller ingen store problemer i sin debut på førstebord. Hvit fikk utruet spille mot en svekket sort kongestilling, plukket med en elegant blanding av taktisk og posisjonelt press med seg en bonde, og avviklet deretter rasjonelt nok til et bondesluttspill Bentsen oppga uten å kaste bort tid på videre sikkerhetssjekker. Mest respektløst til verks gikk av romsdalingene Tarjei Svensen, som i en ellers lukket stilling våget å bryte opp på begge fløyer. Finalens nestor lot seg imidlertid ikke imponere: Han ga en bonde for å få motspill med tunge offiserer på begge fløyer, og da det røk en kvalitet uten at hvits konge fant noe fristed stoppet han klokken for godt etter tidskontrollen. Moen jr fikk først ikke all verdens fordel ut av en rolig avbyttevariant i Dronninggambit. Tross diverse offisersavbytter ble imidlertid kombinasjonen av hvits frie e-bonde og sorts utsatte konge stadig mer plagsom, og da Moen like før tidskontrollen dessuten fikk hjelp til å etablere en ekstra fribonde i c-linjen, måtte Isachsen straks gi avgjørende materiell. Nederst forsøkte Sele igjen å kjede i hjel sin motstander med et frustrerende tam og lukket hvit oppstilling, men møtte sin posisjonelle overmann i Guddal. Hvits løperpar viste seg verdiløst i en svært lukket stilling, mens sort stilling vokste rundt en halvåpen c-linje og en sterk forpost på e4. Sorts springere ble stadig mer nærgående, og samarbeidet like før tidskontrollen om en liten kombinasjon som vant avgjørende materiell. OSS virket som ventet overlegne i plasseringsspillet - Molde kan klatre helt opp til sjetteplass med seier 4½-1½ mot Tromsø i siste, men virker rimelig fornøyd med hederlige tap.
Per Ove EGELI (2267) - Pål RØYSET (2172) 0 - 1 FM Thor Geir HARESTAD (2182) - Trond ROMSDAL (2147) 0 - 1 Arild LAUVSNES (2186) - Frode BULL JÆGER (1995) 0 - 1 Helge GUNDERSEN (2088) - Jan S BERGLUND (1958) 1/2 Jim STEEDMAN (2039) - Thomas ROBERTSEN (2034) 1/2 Oddmund SANDE (1767) - Mikael WESTLUND (1995) 1 - 0OG HVORFOR DET? Dette var plasseringsspillets lille overraskelse - at Randaberg skulle ta sjetteplassen hadde hittil blitt tatt mer eller mindre for gitt. Mens Randaberg fortsatte stilte uten Storland, hadde permittert Harestad jr og generelt virket mer interessert i kort enn brikker, stilte imidlertid Tromsø toppet og vel forberedt, med klare ambisjoner om å unngå syvendeplassen. At de klarte det var slik matchen utviklet seg heller ikke ufortjent, og igjen var det på toppbordene gjestene fra nord klarte seg best. En fortsatt opplagt Røyset ofret en bonde for å ødelegge sorts kongestilling, og ble bare stående best da Egeli ga tilbake bonden for å få byttet dronninger. Med løperpar og mest aktive tårn sto hvit klart best også før han fikk inn et knusende kvalitetsoffer på d5. Med kvalitet for to bønder ga Egeli opp tidlig og snek seg ut, men hans ukoordinerte tårn var ute av stand til å møte truslene fra hvits løperpar. Enda villere gikk det for seg på andrebord, hvor både offiserer og konger hang løst i midtspillet. Åpningen var visstnok en pent gjennomført innpakning av hvit, men i stedet for å knytte sløyfen med et avgjørende innslag på g6 begynte Harestad sr å pakke opp igjen. Kontringsmester Romsdal hjalp mer enn gjerne til: Da Harestad sr til slutt tapte på tid i trekk 33 sto sorts tidligere utrydningstruede konge trygt på h8 - og da sto han med materiell fordel og eget angrep til vinst på brettet også. Dagens Tromsø-trippel ble fullført på tredjebord, hvor Bull Jæger snappet opp den første bonden per taktisk triks like etter åpningen og den andre tidlig i sluttspillet. Til slutt avgjorde hans tre fribønder på dronningfløyen lett i tårnsluttspillet. Randaberg klarte seg som ventet bedre ned over bordene, men ikke nok til å kunne redde matchen. Rogalendingenes lyspunkt var reservereserven Sande, som tillitsvekkende nok gikk fra posisjonell fordel i midtspillet til en og to merbønder i sluttspillet. Nok et kaotisk Robertsen-parti utspilte seg på femtebord. Den agressive unge Tromsøspilleren føk denne gangen opp som en sjøløve da han ga kvalitet i midtspillet for å få i gang en tilsynelatende truende bondestorm på kongefløyen, men landet som en sel med å ta tilbake kvaliteten for å nå et remissluttspill - og Steedman sa seg igjen fornøyd med det. Fjerdebordet ble til sammenligning ganske fredelig: Gundersen skviset et lite dronningfløyinitiativ ut av en Bird, men Berglund brøt tilbake i sentrum og hadde ikke større problemer med å holde stillingen sammen - de siste trekkene overtok sort til og med initiativet på dronningfløyen. Alt i alt en vel fortjent seier til Tromsø, som dermed bare måtte slå Molde i siste runde for å sikre seg (minst) sjetteplassen.
5) OSLO SS 2 0 0 4 9,5 6) TROMSØ SK 1 0 1 2 6 7) RANDABERG SK 1 0 1 2 5,5 8) MOLDE SK 0 0 2 0 3
Kjetil A LIE (2333) - IM Bjarke KRISTENSEN (2359) 0 - 1 Magne SAGAFOS (2204) - IM Berge ØSTENSTAD (2405) 0 - 1 Hans Olav LAHLUM (2206) - FM Nils Ragnar GROTNES (2238) 1 - 0 Geir Sune TALLAKSEN (2107) - FM Jøran JANSSON (2124) 0 - 1 Espen LIE (2099) - FM Bruce DIESEN (2152) 0 - 1 Joachim BERG-JENSEN (2123) - Carl Fredrik EKEBERG (2067) 1/2OG HVORFOR DET? Vi var når vi først var kommet helt hit selvsagt innstilt på å gjøre et helhjertet forsøk på å sikre det mest overraskende NM-gullet i moderne tid med seier i denne matchen, og tross stadig mer skeptiske omgivelser mente vi oss selv å ha muligheten til fjerde spilletime. Alt i alt tapte vi til slutt vel fortjent mot en verdig Norgesmester, selv om om sluttsifrene selvsagt var drøy kost. Sistebordet ble mye styr for lite sjakk: Først ville både Joachim og Bertil være med på moroa, så (etter å ha kommet på at det var sort mot Carl Fredrik) ville helst begge slippe ansvaret. Lagkapteinen tok ut / utkommanderte til slutt Joachim, som tross påstått hodepine (det får jo allikevel alle som er sort mot Carl Fredrik!) ble dyttet inn i spillelokalet med en beroligende fullmakt til å tilby remis like etter åpningen. Vi trodde egentlig ikke Carl Fredrik ville ta i mot med hvit, og det trodde egentlig ikke Carl Fredrik heller - men han ble raskt overtalt av sin lagkaptein, som av en eller annen mystisk årsak gjerne ville bli kvitt et hvitparti. Magne var den eneste andre Porsgrunnspilleren som fikk lov til å ta remis, og han fikk ikke helt overraskende aldri sjansen. Selv om alle smilte avvæpnende til ham mistenkte Berge oss helt korrekt for å ha forberedt et eller annet ekkelt, og gikk for noe så utspekulert anti-ekkelt som 1.g3 og en rolig kongeinder i forhånd. Magne kom tilsynelatende ikke så verst ut, men bukket plutselig to bønder - og deretter ominnredet Berge for sikkerhets skyld kongefløyen til en skytebane. Poeng på andrebord var uansett ikke budsjettert denne runden: Vårt stadig mer anstrengte gullkomplott forutsatte hvitseire til Espen og meg, og på en eller annen blandingsformel et poeng til sammen på Kjetil og Geir Sune. Det så først ikke så ille ut, siden 1) Espen fikk dronning for to lette offiserer, og selv nære venner av Diesen mente at han overdrev. 2) Undertegnede fikk ikke noe spesielt ut av åpningen, men etterpå brukte Grotnes i en komplisert stilling mye tid på å finne den mest subtile og minst kritiske planen. Et simpelt overfall med Sg5 fulgt av f4 ga hvit merbonde og vedvarende angrep. 3) Kjetil kom tross 1.c4 over i noe Siciliansklignende lapskaus. Hvits bonde på c4 så egentlig vel så svak ut som sorts på d6, men Kjetil bruker jo trives i slike ubalanserte stillinger og Bjarke brukte mye tid (bl.a. 15 minutter på trekk 1!). 4) Geir Sune møtte riktig nok også et uventet førstetrekk (1.Sf3), men det så ut til å forvirre Jansson selv mest. I trekk 7-13 brukte han med svært subtile posisjonelle manøvre fire tempi på å flytte dronningen fra d1 til d1, og deretter to på å flytte springeren på b1 til b1 (?!). GS smilte nesten, og det ble tatt som et godt tegn da han viftet vekk en hengende bonde i trekk 17.
IM Roy H FYLLINGEN (2361) - GM Rune DJURHUUS (2464) 0 - 1 IM Ivar BERN (2318) - IM Frode ELSNESS (2414) 1/2 Stig GABRIELSEN (2308) - Atle GRØNN (2323) 0 - 1 IM Eirik T GULLAKSEN (2269) - Gustav GUDBRANDSEN (2210) 0 - 1 Daniel HERSVIK (2214) - Øystein HOLE (2187) 0 - 1 Stein Arild AARLAND (2233) - Ellen HAGESÆTHER (2105) 1 - 0OG HVORFOR DET? Bergens måtte vinne for å få medalje, men fikk fortsatt ikke spillet til å stemme helt - og hvis Akademisk var uheldige med uttellingen mot Asker fikk de igjen det meste i dag. Dagens overfall kom i en fantasifull Caro-Kann på tredjebord, og startet egentlig snilt nok: Med sort var Grønn som vanlig strålende fornøyd med å ha påført sin motstander en isolert dobbeltbonde. Den nevnte isolerte dobbeltbonden ble imidlertid etter hvert en del av hvits kongestilling, og da "Stiiiigen" forsøkte seg med et motangrep slo Grønn det hardt tilbake med et velberegnet offer. Hole hadde aldri noen problemer med sort mot Hersvik, som fortsatt fyller rollen som 1.e4-angriper mye bedre enn den som omvendt 1.d4-spiller. Partiet så remisaktig ut de første fem offisersavbyttene, men siden viste Holes løper seg stadig mer overlegen Hersviks springer i sluttspillet. Hole ga den til slutt fra seg bare for å nå et for Hersvik deprimerende passivt tårnsluttspill, og da bergenseren forutsigbart nok forsøkte å kaste av seg tvangstrøyen med et bondeoffer fikk han sorts fribonde rettet mot tinningen. Målt i trekk ble dette matchens lengste parti, men langtidsværmeldingen i fjerde spilletime tilsa mye nedbør over Hersvik. Med Bern under press både på brett og klokke hang Bergens håp på seier øverst og nederst. Det gikk greit nederst, hvor Aarland omsider demonstrerte hvilken god sjakkspiller han kan være: Sort tok kontroll over sentrum like etter åpningen, og fikk senere stadig bedre angrepssjanser på kongefløyen. Ellen forsøkte å komplisere ved å gi dronningen for to tårn, men tross redusert materiell fullførte tårnparet greit angrepet mot hvits utsatte konge før 40 trekk. Akademisk gjenvant imidlertid raskt kontrollen: Matchen ble definitivt avgjort da fortsatt formsterke Gudbrandsen straks grep sjansen (og tårnet) da Gullaksen etter å ha spilt opp en ellers svakt fordelaktig sortstilling plutselig presenterte en høyst uventet (og riktig nok ikke helt åpenbar) bukk. På førstebord spilte Fyllingen med offiser for to bønder noen trekk, og hvis Djurhuus sto godt hele tiden er det enda vanskeligere enn jeg har trodd å bli GM. Effektivitet er imidlertid en helt nødvendig kvalifikasjon for den tittelen, og det hadde Djurhuus i dag også. Han plukket først opp en tredje bonde da Fyllingen fikk sin obligatoriske tidsnød, og etter at Djurhuus hadde "oversett" en avvikling viste Fyllingens fullstendig feilparkerte løper seg plutselig ute av stand til å stoppe sorts fribønder. Matchens og mesterskapets siste parti fortsatte to timer på overtid på andrebord: Ute av stand til å vinne en hollender av type "kinesisk mur" på annen måte ofret aldri redde Elsness like gjerne springer for to bønder i sluttspillet. Bern ble mistenkt for å spille på vinst etterpå, men hadde visstnok aldri grunn til det - og forserte til slutt et svært remisaktig tårnsluttspill ved å gi tilbake løper for to bønder i gjensidig tidsnød nummer to. Da hadde undertegnede i lengre tid mottatt gjentatte oppfordringer fra hjemlengtende finalister om å dømme partiet remis, noe jeg (grunnet for mange gjenværende brikker) kan forsikre at jeg ikke ville tenkt på selv om jeg hadde vært turneringsleder OG det hadde vært en hurtigsjakkavslutning med mindre enn to minutter igjen for spilleren som krevde remis.....
1) ASKER SK 2 1 0 5 13 2) AKADEMISK SK 2 0 1 4 8,5 3) PORSGRUNN SK 1 0 2 2 8,5 4) BERGENS SK 0 1 2 1 6
Knut H STORLAND (2285) - IM Leif Erlend JOHANNESSEN (2382) 0 - 1 Per Ove EGELI (2267) - FM Sverre HEIM (2315) 1/2 FM Thor Geir HARESTAD (2182) - Kristian D TRYGSTAD (2331) 0 - 1 Arild LAUVSNES (2186) - FM Ole Christian MOEN (2221) 1 - 0 Jim STEEDMAN (2039) - Andreas G R MOEN (2068) 0 - 1 Oddmund SANDE (1767) - Viggo GUDDAL (2019) 1/2OG HVORFOR DET? Randaberg kunne fortsatt håpe på femteplassen med en storseier her, og virket selv om de ikke trodde på det å kvikne til litt ved synet av en annen fallen favoritt. Storland virket imidlertid ha brukt sin dobbelte hviledag til alt annet enn forberedelser: Leif Erlend fikk først lovende spill på dronningfløyen, og avslørte deretter enkelt et Sf6+-offer uten bunn - det hele var over på rundt 20 trekk. Like fort og atskillig fredeligere gikk det for seg på andrebord: Med 3 / 3 fra gruppespillet var Heim fornøyd med å gjøre minst mulig ut av finalespillet når han ikke fikk vesentlig fordel med hvit, og Egeli var etter en begredelig turnering verken i humør eller posisjon til å protestere. Matchen levde imidlertid en stund på grunn av fjerdebordet, hvor Lauvsnes skrev nok et merkelig kapitel om sin høyst humpete finaleinnsats. Moen sr hadde tilsynelatende en grei hvitfordel og visse angrepssjanser etter 15 trekk, men sank helt ned til å bli matt i løpet av de fem neste etter et taktisk totalhavari av et kamikazeangrep (stilrent feltrømningsoffer av Lauvsnes til slutt, for all del - men Moen sr bruker jo å vinne på slike selv!). Moen jr fikk imidlertid uventet god uttelling på sitt voldsraid (og sin turnering) da han uten fordel i sentrum eller annen åpningsfordel plutselig tok springfart med alle offiserene og valset ned Steedmans kongefløy før 30 trekk. Deretter var det bare spørsmål om hvor stor seieren ville bli. Selv om Guddal ikke fikk mye ut av sin avbyttevariant i Dronninggambit sto han aldri dårlig, og suksessinnbytter Sande var ikke misfornøyd med å fullføre som ubeseiret i en rimelig balansert isolanistilling. Matchens siste spørsmål var da om Trygstad kunne vinne sitt kongeindiske sluttspill, etter å ha slått tilbake Harestads "angrep" med en seire avbytter; svaret så først ut til å være "Nei da!". Mens Harestad forholdt seg villrådig spilte imidlertid Trygstad målrettet sentraliseringssjakk, og da sentraliseringen kom så langt som til kongen spaserte sorts g-bonde rett i mål.
Håkon BENTSEN (1822) - Pål RØYSET (2172) 0 - 1 Ola P MOGSTAD (1874) - Trond ROMSDAL (2147) 0 - 1 Tarjei J SVENSEN (1933) - Frode Bull JÆGER (1995) 0 - 1 Gudmund FARSTAD (1763) - Jan Sigmund BERGLUND (1958) 1/2 Lars Magnus HVATTUM (1626) - Thomas ROBERTSEN (2034) 0 - 1 Thomas NYLAND (1546) - Frank REMMAN (1587) 1 - 0OG HVORFOR DET? Tromsø var kommet i strålende humør etter seieren mot Randaberg, og fabulerte endog om å legge beslag på femteplassen hvis OSS snublet mot Randaberg. Den hjelpen kom som ventet ikke, men sjetteplassen var vel fortjent - denne matchen ble aldri spennende etter Tromsøs kjempestart. Dagens tidlige ledelse kom på femtebord, hvor fortsatt opplagte Robertsen bød opp til en Spansk Jänisch-gambit. En passelig forvirret Hvattum hang ikke med på de uventede åpningsnotene, og løp på en varseltrekant av et tårnoffer på h2 før 20 trekk. Da hadde Tromsø allerede et jerngrep om de tre øverste bordene, som da også ble vasket rene for andre runde på rad. Spillemessig (og resultatmessig!) har Tromsølagets store beholdning utvilsomt vært Røyset, som igjen imponerte mest. Han kom greit fra åpningen med sort, vant bonde med klar fordel etter en tematisk overbelastning av feltet f4, og oppklarte misforståelsen i løpet av få trekk da Bentsen forsøkte å "komplisere" med et løst offisersoffer. Mer voldelig til verks gikk Romsdal, som etter (enda) en passiv åpning av Mogstad raskt lanserte direkte trusler. Hvorvidt det strengt tatt var nødvendig å ofre tårn for å bryte gjennom kan diskuteres, men det var åpenbart både underholdende og tilstrekkelig - sorts herjede konge ble til slutt stedt til hvile på e5. Flere spurte seg i tredje spilletime ellers om hvorvidt kombinasjonstreningen på NTG kan ha tatt av litt: Tarjei Svensens ide om å gi blank offiser for å vinne offiser for bonde var fiks nok, men gikk jo unektelig med underskudd. Bull Jæger hadde senere god kontroll mer merbonde og sentrumsfordel, og sto etter en kraftfull invasjon i e-linjen til vinst uansett da Svensen bukket noe relativt stort og ga opp. Moldes forspilte sjanser kom stort sett samlet på fjerdebord, men at Berglund overlevde mot sin gamle klubbkamerat Farstad der må betegnes som Tromsøs største sjakkmirakel siden undertegnedes forrige oppgjør mot Jon Kristian Røyset. Berglund skinnofret tilsynelatende en kvalitet, men la i sterk tidsnød inn en mellomtrussel på hvits dronning uten å legge merke til at dronningen kunne ta en bonde med sjakk. Med kvalitet og bonde over sto Farstad senere enkelt til vinst, før han opphisset av Berglunds tidsnød løp rett inn i en simpel dobbeltrussel selv. Farstad så på grunn av hvits utsatte konge ut til å ha utmerkede vinstsjanser også med dronning og tårn mot dronning og tårn, men rett skal være rett: I tårnsluttspillet som avsluttet denne pinlige forestillingen var sort nærmest. Tromsøs sjettebord virker det hvile en forbannelse over. Dagens forsøk var Remman, som tilsynelatende klarte seg godt lenge. Selv om Nylands sterke løper gjorde det vanskelig å vinne sluttspillet var det med bonde over Tromsøs mann som kunne forsøke. Uten noen spesielt utsatt konge ga imidlertid hvit tilbake bonden for å få byttet dronning, og deretter hadde sort selvsagt initiativet. Det avsluttende springersluttspillet burde fortsatt være remis, men unge Nyland er visstnok allerede en lovende sluttspiller og vant med litt hjelp på sin fjerne fribonde og sentrale konge.
5) OSLO SS 3 0 0 6 13,5 6) TROMSØ SK 2 0 1 4 10,5 7) RANDABERG SK 1 0 2 2 7,5 8) MOLDE SK 0 0 3 0 4,5
1.IM Bjarke KRISTENSEN 2359 1 1 1 1 1 5 / 5 2.IM Berge ØSTENSTAD 2405 1 1 1 = 1 4,5 / 5 3.FM Roar ELSETH 2287 1 1 = 2,5 / 3 4.FM Nils Ragnar GROTNES 2238 1 0 1 0 0 2 / 5 5.FM Jøran JANSSON 2124 1 0 1 1 1 4 / 5 6.FM Bruce DIESEN 2152 0 1 1 / 2 7.Carl Fredrik EKEBERG 2067 = = 1 = = 3 / 5 8.Kjetil STRAND 1938 0 / 0LAGMATCHER:
1.GM Rune DJURHUUS 2464 = 0 = 1 2 / 4 2.IM Frode ELSNESS 2414 1 0 = = 2 / 4 3.Atle GRØNN 2323 1 0 = 1 1 3,5 / 5 4.Gustav GUDBRANDSEN 2210 1 1 0 1 1 4 / 5 5.Øystein HOLE 2187 1 = 0 1 2,5 / 4 6.Georg S BØRRESEN 2178 1 1 0 2 / 3 7.Trond THORSTENSEN 2159 1 0 = 1,5 / 3 8.Ellen HAGESÆTHER 2105 1 0 1 / 2LAGMATCHER:
1.Kjetil A LIE 2333 1 1 = = 0 3 / 5 2.Magne SAGAFOS 2204 1 0 = = 0 2 / 5 3.Hans Olav LAHLUM 2206 = = = 0 1 2,5 / 5 4.Geir Sune TALLAKSEN 2107 1 1 1 0 0 3 / 5 5.Espen LIE 2099 1 0 1 1 0 3 / 5 6.Joachim BERG-JENSEN 2123 1 = = 2 / 3 7.Bertil SVENDSEN 2052 0 1 1 / 2 8.Gunnar LIE 1654 0 / 0LAGMATCHER:
1.IM Roy H FYLLINGEN 2361 0 0 1 0 0 1 / 5 2.IM Ivar BERN 2318 0 0 0 = 0,5 / 4 3.FM Stig GABRIELSEN 2308 = 0 0,5 / 2 4.IM Eirik T GULLAKSEN 2269 = 1 = 1 0 3 / 5 5.Daniel HERSVIK 2214 1 1 0 0 2 / 4 6.Kjell Arne MORK 2283 0 1 1 1 3 / 4 7.Stein Arild AARLAND 2233 0 0 1 1 / 3 8.Trond GABRIELSEN 2177 1 1 = 2,5 / 3LAGMATCHER:
1.IM Leif Erlend JOHANNESSEN 2382 = 0 0 1 1,5 / 4 2.FM Sverre HEIM 2315 1 1 1 = 3,5 / 4 3.Kristian D TRYGSTAD 2331 1 = = 1 1 4 / 5 4.IM Svein JOHANNESSEN 2238 0 1 1 / 2 5.FM Ole Christian MOEN 2221 = 0 1 0 1,5 / 4 6.FM Erling KRISTIANSEN 2189 0 0 = 0,5 / 3 7.Andreas G R MOEN 2068 1 1 1 1 4 / 4 8.Viggo GUDDAHL 2019 1 0 1 = 2,5 / 4LAGMATCHER:
1.Pål N. RØYSET 2172 = 1 = 1 1 4 / 5 2.Trond ROMSDAL 2147 0 1 = 1 1 3,5 / 5 3.Frode BULL JÆGER 1995 0 0 1 1 2 / 4 4.Jan S BERGLUND 1958 = 0 = = 1,5 / 4 5.Thomas ROBERTSEN 2034 1 0 = = 1 3 / 5 6.Mikael WESTLUND 1995 0 0 0 0 / 3 7.Frank REMMAN 1587 0 0 0 0 / 3 8.Parviz ELKA 1329 0 0 / 1LAGMATCHER:
1.Knut H STORLAND 2285 = 0 0 0,5 / 3 2.Per Ove EGELI 2267 0 0 0 = 0,5 / 4 3.FM Thor Geir HARESTAD 2182 0 0 1 0 0 1 / 5 4.Arild LAUVSNES 2186 0 1 0 0 1 2 / 5 5.Hans Krogh HARESTAD 2114 0 1 1 2 / 3 6.Helge GUNDERSEN 2088 = = = 1,5 / 3 7.James STEEDMAN 2039 0 = = 0 1 / 4 8.Oddmund SANDE 1767 = 1 = 2 / 3LAGMATCHER:
1.Håkon BENTSEN 1822 0 0 0 0 0 / 4 2.Ola P MOGSTAD 1874 0 1 1 0 2 / 4 3.Tarjei J SVENSEN 1933 0 0 0 0 0 / 4 4.Gudmund FARSTAD 1763 0 = 0 = 1 / 4 5.Lars M HVATTUM 1626 0 = = 0 1 / 4 6.Thomas NYLAND 1546 0 = = 1 2 / 4 7.Harald ISACHSEN 1537 0 0 0 0 / 3 8.Audun SELE 1389 = 0 0 0,5 / 3LAGMATCHER:
| Laget av Eirik T. Gullaksen |
Antall lesere:
|